I gammel folketro var det makter og vesen overalt i naturen.
Disse ble også kalt for vetter, og du kunne støte på
dem både i skogen, på fjellet og på sjøen.
Det gjaldt å stå på god fot med dem.
Mer om naturvesen
Det var både landvetter og sjøvetter.
Når vinden kom, så var det vetter som blåste luften i
vei.
Hvis det en sjelden gang var jordskjelv, så kunne det være kjempevette
under jorda som rørte på seg.
En måtte passe på å stå på god fot med vettene,
for ellers kunne de volde stor skade.
Troen på vetter er eldgammel. En trodde at det fantes både
gode og onde vetter (illvetter).
Der hvor menneskene ikke bodde, hersket landvettene.
Da nordmennene tok land på Island, forteller sagaen at de først
måtte ofre til landvettene og ikke gjøre seg til uvenns med
dem.
På sjøen rådet sjøvettene. Havmannen og sjøtrollet
er egentlig slike sjøvetter.
I vikingtiden fortalte de at på himmelen fantes de to vettene Sol
og Måne.
Sol satt i solvognen som ble dradd over himmelen av to hester.
Etter henne kom to ulver glefsende. Hvis de nådde henne igjen, ville
de sluke Sol, og menneskene ville miste sollyset.
Måne er bror til Sol og hersket over nattemørket.
Dag er vetten for dagen og ble trukket av hesten Skinfakse.
Natt var nattens vette og ble trukket av hesten Rimfakse.
Både vinter og sommer hadde sine vetter, og på samme måte
med vind og uvær.
